Hver morgen tar jeg buss til Oslo fra Asker og ser, i likhet med Geir Ramnefjell (Dagbladet, 28. 1.) mange elbiler i kollektivfeltet. Men jeg ser også et transportsystem i krise: Fossilbiler i påkjøringsrampen står i kø for å komme seg inn i køen som tar dem til Oslo. Mens de krabber seg over kollektivfeltet sperrer de for bussen, før de fortsetter i kø inn til en by full av biler og dårlig luft.
Transportsektoren er dominert av fossile drivstoff, både blant biler og busser, og klimagassutslippene fra denne sektoren er økende. Vi ønsker oss en transportsektor basert på fornybare drivstoff, og innfasingen av elbiler er et ledd i denne overgangen. Ruters busser på biogass og hydrogen tar utfordringen fra andre hold.
En del av løsningen på klimautfordringen er gode kollektivordninger, sykkel, og klimavennlige kjøretøy. Men selv med en massiv satsning på kollektivtransport vil vi, også om 10, 20 og 30 år, benytte oss av personbiler. Derfor kan ikke disse være basert på fossilt drivstoff.
Det er derfor vi har insentiver som stimulerer folk til å kjøpe elbil, nettopp fordi vi vil at folk skal gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Og de som tidlig tar utfordringen og bidrar til denne teknologirevolusjonen får glede av insentivene først, og lengst.
Ramnefjell har rett: Elbilen vil konkurrere på likere vilkår i årene som kommer. Vi må bare sørge for at overgangen bort fra biler som går på fossile drivstoff fortsetter. Elbil i kollektivfeltet er et tiltak som fungerer, og vi skal beholde det så lenge det er praktisk mulig. Andre tiltak, som en miljøfil på innfartsårene, eller utslippsfrie soner i sentrum, er mulige arvtakere. Men vi må ha virkemidler som gjør det lønnsomt – både i tid og penger – å velge kollektivtransport, samkjøring, sykkel, og fossilfrie biler på bekostning av forurensende biler.
For det er ikke kjøring i kollektivfelt som haster. Det som virkelig haster er å kutte utslipp i transportsektoren, for å unngå en klimakatastrofe.