Langtur med elbil; ja, det har blitt gjort før. Ikke minst har kollega Ingvild brukt en Nissan Leaf på sommerferie på Sørlandet. God tid er nødvendig. Nå har mange hurtigladere kommet opp, det gir oss en ekstra trygghetsfølelse. På søndag kjørte jeg en Leaf fra Sarpsborg til Asker. Jeg kjørte konservativt og økonomisk, var ikke noe fartsmonster. Jeg skulle bare hjem, ikke noen fiksfakserier. For omtrent et år siden ble det satt opp en hurtiglader på Marché på Rygge. Hadde det vært den eneste på veien, hadde jeg kanskje tynt litt strøm på batteriet allerede da, bare for å være sikker. Nå vet jeg at det er en lader både på Vestby, i Oslo, og til sist en hos ABB på Billingstad, om det skulle bli skikkelig knepent. Jeg behøvde ikke å lade på veien, men en god del ladere på veien gjorde at jeg ikke trengte å planlegge så voldsomt.

Klar til avgang

Nå var neste oppdrag å kjøre en elbil fra Oslo til Gøteborg. Jeg skal på prosjektmøte i E-mobility, et prosjekt vi er med i. En av tankene er å kartlegge utfordringene som ligger i det å forflytte seg mellom regioner og landegrenser: hvilke hindringer møter du? Hensikten er ikke å vise at det er en god idé kjøre elbil mellom Oslo og Gøteborg, jeg hadde heller tatt tog. Poenget er å prøve det ut. Se hva som skjer.

Avreise. Det opplagte som har skjedd i Norge, er at jeg ikke blir stressa av å forlate Oslo uten at batteriet er fullt. Jeg har lånt en Leaf av ABB, og kjørt den fra Billingstad, gjort et par ærender, og endt opp på kontoret til ZERO, der noen har satt fra seg en avskiltet Ford Focus fra tidlig 2000-tall foran vår ladestasjon. Det er helt OK. Klokka er litt over fire. Jeg trenger koffein. En rask stopp på Marché på Vestby gir meg noen kilowattimer, og en kopp kaffe. Turen går videre til Sarpsborg. Her har vi dessverre tidligere identifisert at hurtigladeren som står på McDonald’s ikke er i drift, så jeg må legge turen til Nissan-forhandleren Brennes Auto i Sarpsborg. På tidlig kveld er ikke det noe spesielt festlig sted å oppholde seg, men det gjør nytten. Det er nå utfordringene starter. Gøteborg, og Lindholmen Science Park er over 20 mil unna. Jeg har planlagt å overnatte på Håby Motell, for å lade over natta der. Omtrent ti mil til Håby, og foran meg ligger Sverige, som for meg som elbilist nå fortoner seg som et uutforsket Atlanterhav. Ingen hurtigladere. Ikke engang normalladere på veien. Jeg bestemmer meg for å normallade en stund, mens jeg spiser entrecôte med bearnaise på Big Horn i Sarpsborg, så har i alle fall jeg en del å gå på. Med 100 % i tanken, går turen til Håby; et sted jeg knapt har hørt om før. Over Svinesund blir det mørkt. Både på ladekartet, men også i høstmørket som tidlig setter inn. Cruisecontrol er fine greier, og med et reinsskinn i setet, som ABB vennlig (og kanskje basert på langturerfaring) har gitt meg på turen, går varmesparing greit.

Et par mil er faktisk ganske langt, selv om det også ser ganske tomt ut.

På Håby Motell har personalet hyggelig nok dratt fram en skjøteledning til meg, ved rommet jeg skal sove. Med 10 A er det lett å få til lading, og over natta kan man starte med fulle batterier igjen. Gøteborg er bare ti mil unna. Det er bare å sette seg i bilen, plotte GPS-en inn på Lindholmen Science Park i Gøteborg.

Etter litt tvil om hvorvidt jeg kunne lade, og om jeg måtte betale eller ei, så var det i alle fall bare å plugge i laderen i stolpen der. Ladestolpene er få og langt imellom, men det som er funker som normalt. Verre er det for mine prosjektkolleger fra Høje-Tåstrup som ankom i en Renautl Fluence, men hadde slik en rar dansk kontakt med tre pinner.

Hensikten med en slik tur er først og fremst, naturligvis å komme til Gøteborg. Det er ikke først og fremst å vise folk burde velge elbil når de skal fra Oslo til Gøteborg. Til det er buss eller tog gjerne mer komfortabelt, både enn fossilbil, og om det skulle ha vært masse hurtigladere på veien. Jeg sitter likevel igjen med et tydelig bilde av at god infrastruktur påvirker måten jeg bruker elbilen på. Godt utbredt hurtiglading gjør at jeg kan bruke elbilen på litt lengre turer, som fra Sarpsborg til Asker, uten å planlegge all verden. Det er utvilsomt noe helt annet å bykse utfor det lille stupet det er å krysse grensa fra Østfold til Sverige. Men det kan svenskene fikse. God infrastruktur og gode biler gjør at vi kan bytte ut fossilbilen. Men vi må kanskje gjøre avkall på spontanturene til København og Madrid. Det kan vi vel klare?

Hurtiglading i Sarpsborg

I Dagens Næringsliv i går, hevdet Erik Stavseth i Stavseth Energy at «Elbil er verre en bensinbil».

I Norge har vi med bred politisk enighet, og med solide insentiver klart å bli et foregangsland når det kommer til innfasing av elektrisk biler. Årsaken er enkel: elbiler gjør det mulig å kjøre bil uten bruk av fossile drivstoff, som bensin og diesel. Den vanlige motforestillingen mot elbil er ideen om at all kraften kommer fra forurensende kullkraft et sted langt unna. Samtidig har Norge forpliktet seg til å produsere 13 TWh med ny fornybar kraft innen 2020, gjennom de såkalte grønne sertifikatene; mer enn nok til å drive alle bilene i Norge på strøm. Da er det nedslående at det er en debatt om hvorvidt vi trenger den strømmen, samtidig som at andre hevder at vi ikke har ren strøm til elbilene.